wow...

ADVARSEL:skriveleif kan forekomme (ja, han skriveleif, han skriveleif...)

19:20 den 9. august 2008:
Jeg setter meg i en stol i festiviteten, Haugesund med en pose med ahlgrens biler, en "haribo roulette" og en pose fisherman's friend. Jeg sitter og venter på at Hiromi's sonicb(l)oom skal entre scenen. Jeg sitter på fremste rad, sete nr. 8, og ved min høyre side snakker to "jazz-entusiaster" om hvorfor de sitter i salen. Jeg sitter som sydd fast i setet mitt.. Hiromi og resten av bandet kommer inn på scenen. De bruker en 5-10 sekunder på å gjøre alt klart, før de med sin åpningslåt tar meg med til paradis.

Jeg kødder ikke, det var virkelig så bra at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Foten trampet automatisk den stadig varierende takten og jeg var overbevist: dette er skjeldent bra. Vingummien fra "haribo roulette" holdt kun halvveis ut i første sang og når jeg hadde fått åpnet posen med ahlgrens biler, begynte tyggemusklene å jobbe på spreng. Det var ikke fordi jeg var sulten, nei, tvert imot. Det var profesjonaliteten i musikken og den overhvelmende energien som jeg så i artistene som gjorde at provianten gikk så farlig fort. Et par låter inn i konserten begynner Hiromi på en sololåt. Publikum smiler, ler, klapper og lager lyder man med et onomatopoetikon ville kallt for "gisp". På det heftigste partiet begynner Hiromi å spille en liten del av "humlens flykt" før hun deretter går tilbake til det stadig mer og mer intense hovedpartiet. Jeg setter meg godt til rette mens jeg nyter genialiteten i musikken. Tanker som "dette må være musikkens svar på sex" og "herregud, hvordan klarer hun å spille så jævla bra?" strømmer på, og før jeg aner ordet av det, etter en time og førti minutt, er det slutt..

En halvannen time senere er jeg på bussen, en kebab og en fanta mettere. Drittmusikken på bussen og alle de fulle menneskene har fått dratt meg noenlunde ned på jorda, men jeg sitter fremdeles litt medtatt av de fantastiske 100 minuttene som antageligvis var årets høydepunkt sålangt.

Og ja, jeg har fremdeles mer fisherman's friend igjen, i tilfelle noen lurte...

"onkel Christoffers dagbok, vol. 1"

I dag var første gang jeg så min nevø med mine egne øyne. Jepp, det stemmer. Nevø. Jeg er blitt onkel. Vi (meg, mamma, pappa, mormor, Ernst Olav (broren min og nybakt far) og Margrethe ("svigerinne" og nybakt mor))satt i stua i flere timer og så på den lille knotten og med det kom jeg til å tenke på hvor liten han egentlig var, den unge nevøen min. Liten og rolig. vi satt lenge og så på ham når pappa holdt ham og følgte med på hver eneste bevegelse. etter en god stund ble det min "tur" å holde ham. en usikker onkel holdt armene klare og behandlet sin første nevø så forsiktig han klarte.

Eliah heter gutten, og nå er jeg blitt onkel Christoffer.