Lister... lister! LISTER!

sitat fra www.everydaywings.blogspot.com :

>Og herved bestemmer jeg at alle som har lest dette, kopierer listen og svarer selv! Mwohaha.

Oda befaler, jeg har mye fritid og lite å gjøre på(Formel for hendelse: If:fritid>gjøremål=Dødtid. If:Dødtid=tilfeldige fritidssyssel)..

1. Hva gjorde du i 2008 som du aldri har gjort før?
sluttet i Ten-sing koret good news. det har jeg sldri gjort før.

2. Holdt du nyttårsforsettene dine og vil du lage nye?
nyttårsforsetter?

3. Ble noen som står deg nær mor eller far?
Broren min fikk sin sønn, Eliah.

4. Døde noen som sto deg nær?
Dag Einar og Martin.

5. Hvilke land har du besøkt det siste året?
England (med klassen og med familien)

6. Hva ønsker du deg neste år som du har savnet?
A little love and respect would be fine... eller er det bare jeg som er paranoid?

7. Hvilke datoer i 2008 vil du aldri glemme, og hvorfor?
lørdag 15/11, avslutning bugsy malone, emo-time og startskudd for årets antiklimaks.

8. Hva er det største du har oppnådd i år?
jeg var med i en rekke konserter som jeg ble spurt om jeg kunne delta i.

9. Hva var din største nedtur?
se pkt. 4.

10. Har du vært syk eller skadet?
småsyk litt iblant. stort sett bare feber o.l. har hatt noe ryggproblemer et par ganger.

11. Hva var ditt beste kjøp?
hmmm... Nintendo DS til 800 kroner?

12. Hvem fortjener din hyllest for oppførselen sin?
Einar Magnus, fordi han flyttet hjem fra Stavanger uten å være noe annerledes fra hvordan vi kjenner ham.

13. Hvem sin oppførsel gjorde deg nedstemt/lei deg?
kommer ikke på noen. kanskje min egen?

14. Hva gikk mesteparten av pengene dine til?
tja... spill og kantinemat? litt for mye på "gøy"-delen av budskjettet(som jeg ikke fører...)

15. Hva gjorde deg veldig oppspilt og glad?
jeg blir skjelden oppspilt, og glede er vel en relativ ting. Nok en gang var jo konserten i festiviteten med Hiromi Uehara en stor ting.

16. Hvilken sang vil alltid minne deg om 2008?
Hiromi Uehara - time out
The killers - All these things that I've done
Tryo - apocalyptico

17. Sammenlignet med denne tiden i fjor, er du:
a) Gladere eller mer nedstemt? mer nedstemt.
b) Tynnere eller tykkere? mnja... jeg er vel omtrent like fyldig i livremmen som jeg var i fjor på denne tiden, antar jeg...
c) Rikere eller fattigere? ifølge skattelistene og kontoutskriftene: rikere. sparekontoen min har oversteget 100 000-grensen, uten at jeg føler meg noe rikere. jeg bruker ikke akkurat penger fra de kontoen i det hele tatt...

18. Hva skulle du ønske du gjorde enda mer av?
Opptre. the big white light is soothing my soul.

19. Hva skulle du ønske du gjorde mindre av?
Jeg er veldig flink til å drite meg ut, til tross for min store frykt for akkurat dette. kanskje jeg skal bekymre meg litt mindre, selv om det virker som en umulig ting for meg å gjøre.

20. Hvordan vil du tilbringe julen?
hjemme, hos familien(kjernefamilie+nevø og svigerinne+onkel og tante og søskenbarn+mormor)

21. Ble du forelsket i 2008?
mnjaa.. mnjooo... okei, da.. så ble jeg det.. mer sier jeg egentlig ikke.

22. Hvor mange one-night stands hadde du?
null, zut, nichts, none, nada, niets, nenio, Niebyt, Nihil.

23. Hva var ditt favorittprogram på TV?
hmmm.. nytt på nytt, selv om jeg ikke fikk sett det så altfor mye, mythbusters, fordi adam og jamie fremdeles regjerer, the big bang theory, fordi sheldon er den mest geniale karakteren ever.

24. Hater du noen nå som du ikke hatet på denne tiden i fjor?
å hate er et altfor sterkt begrep for denne karen. jeg misliker enkelte folk, men jeg hater ikke noen.

25. Hvilken bok er den beste du har lest i år?
lest: Are Kalvø - Våre venner, kinesarane
hørt: John Steinbeck - Om mus og menn (Of mice and men)

26. Hva var årets beste musikalske oppdagelse?
Hiromis sonicbloom live i festiviteten... himmel i 100 minutter...

27. Hva ønsket du deg – og fikk?
hmm.. jeg komer egentlig ikke på noe særlig på dette punktet

28. Hva ønsket du deg – og ikke fikk?
...all you need is love...

29. Hva var årets beste film?
Muligens Batman: the dark knight.

30. Hva gjorde du på bursdagen din?
hmmm... inviterte noen venner over, men det ble vel aldri noen hyperüberfantastische feiring.

31. Hvilken enkeltting/-person har gjort året mye mer tilfredsstillende?
enkeltting... enkeltperson? jeg vil nok tro det er en kombinasjon av mye forskjellig. det er umulig å trekke ut en enkelt ting eller person som spiller mer rolle enn de andre, ettersom de alle utgjør et bilde. litt jigsaw-puzzle-ish.

32. Hvordan vil du beskrive klesstilen din?
jeans og t-skjorte. kanskje sokker og sko iblant, også...

33. Hva har holdt deg i mental balanse?
Jeg forstår ikke spørsmålet.

34. Hvilken kjendis likte du best?
Sarah Palin. ... ... ... ... ...NOT!

35. Hva i politikken har opprørt deg mest?
vel, den teite, målløse og selvdestruktive kampen mellom de amerikanske demokratpresidentkandidatene (whoo, langt ord..) var noe jeg så på som helt bak mål.

36. Hvem savner du?
Se pkt. 4.

37. Hvem var den beste nye personen som kom inn i livet ditt?
Jeg tror nok det må være den nye nevøen min og fadderbarnet mitt, Eliah.

38. Fortell en viktig livsvisdom du har lært i år?
"kvinner dør. menn dør. venner dør. selv skal du også dø en gang. prøv ikke å tenke så mye på det."
egen omdiktining av et vers i håvamål
"carpe diem, memento mori"

blanda følelser - om både-og-dager.

kl. 09.50, busstoppet ved vardafjell

- kolumbus ruteservice, det er Ivar som snakker
- jo, hallo, du.. jeg sitter på busstoppet ved vardafjell vgs, og her er bussen over 20 minutt for sein.
- oi. når skulle egentlig bussen komme?
- 09.28.
- ...og klokka er.?
- 09.50.
- det er bra du sier ifra. jeg skal høre med de ansvarlige med det samme. hva var det du het igjen?
- Christoffer Utvik heter jeg.
- okei, Christoffer. jeg skal skjekke med de ansvarlige om hva som har skjedd...
- ...okei...
[5 minutt senere]
- hallo, det er Ivar fra kolumbus ruteservice igjen...
- hei, Ivar.
- hei. vi beklager, men det viser seg at det som står på bussruten der du er er feil. det skal egentlig stå 09.22.
- å, ja...
- vi beklager feilen, takker for at du ringte og informerte oss om dette. vi skal sørge for at ruten blir erstattet med en riktig bussrute snarest.
- okei...
- vi håper du kan komme deg frem via en annen rute, og ønsker deg en forsatt god dag. farvel.
- ha det...
[pipetone]

Minn meg på at jeg den 5. januar skal skjekke rutetidene for rute 9 mot kopervik fra vardafjell vgs.

Jeg var forresten på russeball i kveld. God mat, godt selskap, god underholdning... I det minste helt frem til Helge Toft og hans band stakk nesa innom. Jeg jubla og applauderte da de var ferdige med å spille. Jeg mener, de skulle jo gå! Definitivt en ting å feire...

Jeg vil også nytte sjangsen og si beklager til Oda, kveldens deit.. dansegulvet er bare ikke min ting(for ikke å nevne technomusikk som spilles i 180 dB...), og jeg var sinnsykt trøtt...

Juice - et kort innfall...

Jeg har nå sittet litt for lenge i stua hjemme og lest i historieboka mi. Høyt. Med fortellerstemme. Til tross for denne utrolige dedikasjonen til fagstoff er det ennå uklart hvorvidt jeg har fått med meg noe som helst. I det hele tatt. Jeg liker å dele opp setninger. Med punktum. I stedet for komma.

Alt dette tullet til sides: jeg har idag, i et forsøk på å få mer energi til (høyt)lesing laget en "energidrikk" av tilfeldig frukt jeg hadde rundt meg. Selv vil jeg påstå det var en suksess, bortsett fra det faktum at sluttproduktet ble surt som faen(noe som igjen bidro til å holde meg våken.). Jeg tror jeg i et eventuelt senere forsøk skal inkludere noe annet enn bare sitrusfrukter. For de som har sovevansker(de har vansker med at de sover for mye), kan jeg nå poste oppskriften til dette mirakelmiddelet.

Christoffers utrolige, magiske, "vekkelsesmedisin"(pun intended)

Du trenger:
En fruktpresse.
Frisk sitrusfrukt (i dette tilfellet klementiner og lime).
En "shaker" til å ha herligheten i under blanding.
Litt sukker for å døve ned syrligheten en anelse.
Evt. et dørslag(for dere pyser som ikke liker fruktkjøtt).

Bruk presseren til å presse juicen ut av en lime og 4-6 klementiner (jo flere klementiner, jo mindre syrlig blir den). Juicen av disse helles inn i shakeren. Tilsett litt sukker(1-2 teskjeer), lukk lokket på shakeren og rist som om du har et alvorlig tilfelle av parkinsons syndrom(e). Hell innholdet i et glass, knus en isbit og ha i. Alternativt kan du helle herligheten gjennom et dørslag. Drikken er nå ferdig og klar til servering. Kan også brukes til "blandevann"(blandevann må vel være verdens teiteste uttrykk. Jeg mener, det er jo ikke vann, i ordets rette forstand?). ENJOY!

NB: drikk med måte.

Oh, do so want...

Vi befinner oss midt i kapitalismens helligtid. Det er ennå ikke advent, og julaften er det enda en god stund til, men JULA, den starta et sted i oktober. Ihvertfall kommers-jula. Den jula som forretningsmenn og forretningskvinner(for de finnes nok de også) gnir seg i hendene for. Atter et år og atter en lettlurt flokk med sauer som vel villig vil kjøpe omtrent alt de kommer over for den nette pris av sjela si, pluss moms. I grunn burde jeg egentlig holde kjeft om dette, siden jeg selv er en av de litt lettere malplasserte sauene, som prøver å være rebelsk og skrive om systemet i bloggen min, mens jeg egentlig, i det virkelige livet(ja, jeg lever jeg også), konsumerer som enhver lykkelig borger i ignoranseland bør gjøre.

Kort sagt, merksnodige spissformuleringer og ironi til side: Det nærmer seg jul, men slik som verden oppfører seg nå, skulle vi tro det var kun en dag til selveste julaften. Enkelte steder likner allerede på whoville før grinchen stuper ut fra sitt råtne hi og gjør byen om til et levende helvete(noe som er en ganske stor kontrast, med tanke på at det før denne onde og uforskammende underholdende akten er ethvert barns drøm, med tjue meter lange slikkepinner stående opp fra bakken og gratis pudding. Faen, der begynte jeg igjen...)

La oss sende all denne innestengte aggresjonen til der pepperen gror(Drivhuset til Mamma), mens vi går over et av de mer koselige emnene som innebærer jul(Det er også tilfeldigvis det emnet som tusenvis av forretningsmenn og forretningskvinner (Jeg antar fremdeles at disse finnes) gnir seg i hendene for, ettersom det innebærer forbruk(...og der kom jeg tilbake til den innestengte aggresjonen min igjen(Skal vi putte flere parenteser i andre parenteser, bare for å forvirre leserne?(Å, ja da...)))): presanger/presenter/julegaver/pakker/whatnot.

Med dette nevnt, lurer dere sikkert på hva denne wannabe-rebellen ønsker seg til (h)jul? I år har jeg sett meg ut noe koselig og helt "utvik" som hadde vært digg... sjå nå her:


Zero Punctuation - Press X # 1 t-shirt design @ © SplitReason.com


Unforgotten Realms - Lumber t-shirt design @ © SplitReason.com


Zero Punctuation - Pants t-shirt design @ © SplitReason.com


Unforgotten Realms - Flare t-shirt design @ © SplitReason.com


Zero Punctuation - MUMORPUGER Cardinal t-shirt design @ © SplitReason.com


Zero Punctuation - Assassin t-shirt design @ © SplitReason.com


Zero Punctuation - Waters of Knowledge mug design @ © SplitReason.com

Gøy? GØY!


...Også ønsker jeg meg en WD:elements 640 GB ekstern harddisk...

...Og fred på jord...

EDIT: Ja, det er T-skjorter. Bortsett fra koppen, da.

Gamle historier - en omtale om livsvisdom

I dag har Christoffer vært i "godt voksen-selskap" hos sin bestemor. Hun er i dag blitt enda eldre enn den alderen som hun har holdt, holder, og kommer til å fortsette og holde hemmelig. Det er nok ikke godt å bli gammel. Selskapet er som slike selskap pleier å være. De gamle drar frem bilder av gamle dager og barn og barnebarn, og de som har oldebarn viser bildene sine frem med et ekstra skimmer av stolthet i blikket. Mens denne bildevekslingen foregår, sitter de yngre (ofte barna og barnebarna som vises på bildene) litt omkring og nikker og hmm-er til hvertannet ord de gamle har å si.

Okei, så er det ikke verdens mest kjekke og underholdende ting å være med på, snarere tvert imot, men det har nå sin sjarm å sitte der og høre på historier om hvordan ting var i gamle dager, og hvor utrolig det er at ting har forandret seg så mye på så kort tid. Spesielt gøy er det å høre på historier som min gamle grandonkel Jakob forteller. Onkel Jakob har levd et langt liv, og folk flest som er i forsamlinger der han også er, vet å tie når onkel Jakob reiser seg fra stolen sin, for når han står foran en mindre forsamling etter et måltid, er det historietid. I dag fikk vi høre om hans tiårsdag og en ku som han og mora hans brakte til slaktehuset i Haugesund (ja, det er det som vi nå kaller "gamle slaktehuset"). Selve historien var vel egentlig så tørr og enkel som en historie kan bli, men det som ggjorde den interessant var hvordan en så enkel hendelse ble til en så lang historie, og hvordan onkel Jakob kunne fortelle den uten å få publikum (hovedsaklig meg og søsteren min) til å kjede seg. jeg tror det har noe med den rolige og avslappende fortellerstemmen som onkel Jakob har. Du vet nok hva jeg mener. Det er slik en stemme som man ser for seg på radio, eller som fortellerstemme i en lydbok. En rolig stemme som kan roe ned publikum uten å nødvendigvis få det til å sovne.

Det er artig å høre historier fra "gamle da'r", spesielt når en som man har kjent hele livet forteller dem. eksempler på disse er besteforeldre, foreldre, onkler og tanter, grandonkler og tanter, og generelt folk som har levd en god del år lengre enn deg og har flere ganger mere livserfaring enn deg...

Med ønsker om en fortsatt hyggelig tirsdagskveld, Christoffer Utvik.

Og jo, forresten: hva er egentlig dealen med alle disse 7 hemmelighetene som røpes overalt? Jeg har alltid ment at en hemmelighet er for mye for flere enn en person å holde.

BUGSY MALONE - en innføring i antiklimaksets tilstedeværelse

Det er en god stund siden jeg har skriblet noe ned her. Strengt tatt er min oppdateringsfrekvens så laber og mine blogginnlegg såpasse innholdsrike at jeg igrunn kunne kalle denne bloggen noe annet enn "en gamers fritidsproblemer". Om den het "en gamers tilfeldige og veldig ufrekvente innfall" eller bare "innfall" for den saks skyld, ville det passe meget mye bedre enn det gjør nå.

Uansett - dette er, noe som dere mer oppvakte allerede har oppdaget, nok en post om antiklimakset, dette pussige og ikke så altfor artige fenomenet som faller over oss skuespillere/sangere når vi er ferdige med en halvårsperiode med konserter/forestillinger/whatnot. Jeg kan si følgende om antiklimaks: livet mitt hadde vært mye bedre uten dem. Det er bare synd at for å bli kvitt antiklimakset, må jeg bli kvitt alle disse forestillingene og musikalene jeg er med på. Om du kjenner meg godt nok, vet du nok at musikk og drama er livet mitt. Jeg kan ikke forestille meg et liv der jeg ikke driver med musikk eller drama. Det virker bare for trist til å være sant.

"Vent nå litt" tenker kanskje de som møter meg på en daglig eller ukentlig basis nå. "Har ikke han sagt tidligere at det bare er stress og kav med musikaler og sånt?" Om noen av dere lesere tenker dette, vil jeg svare på følgende måte: jo, det er mye mas med oppsetning av musikal-arrangementer, og til tider kan jeg snakke om det som om det var verdens verste drittjobb, men det er fordi det er en så stor del av livet mitt at jeg ser mer på det som en jobb, et arbeid, en livsmåte, enn bare en fritidsaktivitet. Ja, der sa jeg det. musikaler, musikk og drama er livet mitt. Det er bare pussig at jeg innser det nå, en dag etter den siste fremføringen av musikalen bugsy malone.

Jeg vil ikke gå i detaljer på hvordan noe så banalt som en musikaloppsetning kan påvirke et liv så kraftig. Akkurat det er noe jeg føler er strengt personlig. om du kjenner meg godt nok, kan det være jeg forteller deg det en dag, men ikke i dag.

Jeg tror jeg skal omdøpe denne bloggen, og kanskje skrive litt mer i den. Det er så mye som går resten av verden, inkludert meg, rett forbi. Kanskje en liten bloggeperiode kan rette opp på dette?

Au revoir.

wow...

ADVARSEL:skriveleif kan forekomme (ja, han skriveleif, han skriveleif...)

19:20 den 9. august 2008:
Jeg setter meg i en stol i festiviteten, Haugesund med en pose med ahlgrens biler, en "haribo roulette" og en pose fisherman's friend. Jeg sitter og venter på at Hiromi's sonicb(l)oom skal entre scenen. Jeg sitter på fremste rad, sete nr. 8, og ved min høyre side snakker to "jazz-entusiaster" om hvorfor de sitter i salen. Jeg sitter som sydd fast i setet mitt.. Hiromi og resten av bandet kommer inn på scenen. De bruker en 5-10 sekunder på å gjøre alt klart, før de med sin åpningslåt tar meg med til paradis.

Jeg kødder ikke, det var virkelig så bra at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Foten trampet automatisk den stadig varierende takten og jeg var overbevist: dette er skjeldent bra. Vingummien fra "haribo roulette" holdt kun halvveis ut i første sang og når jeg hadde fått åpnet posen med ahlgrens biler, begynte tyggemusklene å jobbe på spreng. Det var ikke fordi jeg var sulten, nei, tvert imot. Det var profesjonaliteten i musikken og den overhvelmende energien som jeg så i artistene som gjorde at provianten gikk så farlig fort. Et par låter inn i konserten begynner Hiromi på en sololåt. Publikum smiler, ler, klapper og lager lyder man med et onomatopoetikon ville kallt for "gisp". På det heftigste partiet begynner Hiromi å spille en liten del av "humlens flykt" før hun deretter går tilbake til det stadig mer og mer intense hovedpartiet. Jeg setter meg godt til rette mens jeg nyter genialiteten i musikken. Tanker som "dette må være musikkens svar på sex" og "herregud, hvordan klarer hun å spille så jævla bra?" strømmer på, og før jeg aner ordet av det, etter en time og førti minutt, er det slutt..

En halvannen time senere er jeg på bussen, en kebab og en fanta mettere. Drittmusikken på bussen og alle de fulle menneskene har fått dratt meg noenlunde ned på jorda, men jeg sitter fremdeles litt medtatt av de fantastiske 100 minuttene som antageligvis var årets høydepunkt sålangt.

Og ja, jeg har fremdeles mer fisherman's friend igjen, i tilfelle noen lurte...

"onkel Christoffers dagbok, vol. 1"

I dag var første gang jeg så min nevø med mine egne øyne. Jepp, det stemmer. Nevø. Jeg er blitt onkel. Vi (meg, mamma, pappa, mormor, Ernst Olav (broren min og nybakt far) og Margrethe ("svigerinne" og nybakt mor))satt i stua i flere timer og så på den lille knotten og med det kom jeg til å tenke på hvor liten han egentlig var, den unge nevøen min. Liten og rolig. vi satt lenge og så på ham når pappa holdt ham og følgte med på hver eneste bevegelse. etter en god stund ble det min "tur" å holde ham. en usikker onkel holdt armene klare og behandlet sin første nevø så forsiktig han klarte.

Eliah heter gutten, og nå er jeg blitt onkel Christoffer.

Traumatisért

Det er få ord som beskriver hvordan jeg har det nå. Jeg har akkurat kommet hjem fra en Kortésje til ære for Dag Einar Sivertsen (les forrige innlegg) og har også fått den tragiske meldingen om at Martin Øpstebø, han som lå med alvorlige skader på sykehus, nå er død.

Si meg: går det ann å få noe trist slengt i fanget her i verden uten at det er smør på flesk? Er virkelig verden så lite omtenksom? "Det er sånn verden er" hadde vel de fleste sagt nå, men det gir jeg nå beine faen i! Selv om verden er slik, så finner jeg det allikevel helt jævla unødvendig at man drukner i dårlige nyheter når det først kommer noen.

Jeg er knust, overveldet, havarert i et hav av tårer. Er det nok? Kan verden vennligst slutte å gi meg dårlige meldinger nå, eller er jeg plutselig blitt det selvsagte målet for all verdens uhygge og jævelskap?

Noe jeg har oppdaget de siste dagene er den lille, eller nesten ikke-eksistérende grensen mellom sorg, sinne og desperasjon. Det er vanskelig å vite hvilken av disse følelsene man skal føle i slik en situasjon eller om man skal unngå å føle noen i det hele tatt.

Hodet mitt er et rot av den typen man vegrer seg over å rydde opp i akkurat nå. Jeg skal prøve å rydde opp, men spørsmålet er om jeg er samme personen når jeg er ferdig.

...for gjennom fellesskap blir det lettere...

Tidlig på onsdag døde en god venn av meg. Han hadde vært på akutten ved sykehuset i stavanger noen timer før han til slutt vandret heden. Bilulykke. En av de mest normale dødsårsakene i verden. Det er noe vi hører om hver dag, men allikevel slår det oss som en titonns hammer når det skjer i egen omgangskrets, midt i trynet, brutalt og hensynsløst. Som om dette sjokkerende dødsfallet ikke var nok, så ligger en annen god venn på sykehuset, med livet som innsats og en stadig lavere odds...

Til tider hater jeg livet mitt, hva som skjer i livet mitt, og hvem det går ut over. De siste dagene har vært av akkurat det slaget. Jeg hadde aldri håpt, aldri forventet at en så god venn skulle omkomme i slik en ulykke, men allikevel skjedde ulykken, og han døde...

Det er nå jeg skal komme med tomme fraser slik som "livet er ikke helt det samme uten" og "ord blir fattige", men hva hjelper det meg? Hva hjelper det mot brutale fakta? Hvordan hjelper det kameraten min som ligger på sykehuset med knust bekken, hjerneblødninger og andre indre skader? Kan ord på noen som helst måte få de avdøde til å stå opp fra de døde igjen? (retorisk spørsmål, ikke kom med referanser fra skrekkfilmer, dette er blodig alvor...)

Jeg har mistet en god venn, og jeg er redd det kanskje kan bli to. Begge ble ofre i en bilulykke ved Eide, Kopervik. Det sto litt om det i Haugesunds Avis(nettutgaven). Det sto at en bilulykke hadde skjedd, og at en 18 år gammel mann var død og at en 17 år gammel mann var livstruende skadet. Det sto ikke noe om Minnestunden som ble holdt ved Bedehuset "Karmel", og heller ikke noe om facebookgruppen på godt over 100 medlemmer. De over 100 stykkene som gråt som følge av denne hendelsen, meg selv blant dem, ble ikke nevnt i det hele tatt, selv om det er slike ting som understreker hvilken tragedie det er at slikt et ungt menneske med hele livet foran seg dør som følge av en bilulykke.

Nå må jeg trekke meg tilbake, be for han som ligger med livet hengende i en hårtynn tråd i intensivavdelingen ved sykehuset i Oslo. Be for at han, mot alle odds, skal komme seg tilbake på beina igjen, og at han skal komme tilbake som den samme personen.

Det er så mange vonde tanker som svirrer rundt omkring i hodet på meg, og jeg hadde ikke holdt det ut om jeg ikke hadde kunne sørget i fellesskap med andre. Det er visstnok slike ting som skal trekke folk mer sammen og føre til et mer omfattende fellesskap, men er det virkelig verdt det når det er snakk om et, muligens to liv som går til spille?

Bare tanken gir meg lyst til å gråte. Igjen.

long time no see (oppvåkning vol. 1)

Det er en god stund siden sist jeg skreiv her, og av alle ting sitter jeg nå og skriver på bloggen min i rommet mitt på et engelsk hotell, med en hel del bekjente og fire tyskere rundt meg. Ettersom kveldens hendelser ikke kan beskrives med stort annet enn en enkel rapport.

Erik planlegger nå å spy på tyskerene for å få de ut av rommet, og samtlige, utenom undertegnende er redde for at kveldens rominspeksjon ikke akkurat går direkte bra pga fire overflødige tyskere og et par for mange glassflasker. Et par mellomfornøyde lærere har akkurat entret rommet, og ser nå ut til å ha stor lyst til å snu og returnere til pubben de mest sannsynligvis har kost seg i tidligere. Tyskerene har nå forsvunnet, og en lettet Erik snakker åpent om hvorvidt "den blå døra" eksisterer, snus og hvorvidt tyskerene er snustyver.Han begynner å spille kjerringa med staven på "iPhone"-en til Andreas. Lærerene begynner tydeligvis å bli lettere lei av den manglende disiplinen og den ikke akkurat intelligente dialogen som blir fritt henslengt i det klamme hotellrommet. De forlater stedet og undertegnede er lei av å rapportere hver enkelthendelse.

Jeg innser nå at dette blogginnlegget er heller lite informativt, uoversiktlig og generelt av en veldig lav standard, men man må jo begynne et sted, right?


...right?