En følgesvenn mindre på livets vei.

Hunden vår, Mira, døde i dag. Det var riktignok bare et spørsmål om tid før det ukuelige skulle skje, men hvorfor i dag? Hun døde av hjerneslag. 14 år gammel begynte hun å sjangle og sikle ukontrollert, for deretter å bli sendt til dyrlege i full hast. Vi fikk den uønskede meldingen om at dette kunne og ville sannsynligvis bli det siste verset i livet hennes. Utgjort. Hvordan kunne hun forsvinne så tidlig? Jeg hadde vel riktignok ikke noen forhåpninger om at hun skulle leve for evig og alltid... -eller hadde jeg kanskje det?

Det er utrolig hvor frustrerende det er å oppdage etter en ellers god dag på skolen at ditt kjæledyr... Nei, din følgesvenn, som har vært tilstede i 14 av dine 17 år, går dukken... For det var først etter en grei skoledag jeg fikk vite dette. Jeg fikk verken muligheten til å se henne en siste gang eller klappe henne en sist gang før hennes endelikt. Et av mine aller sterkeste bånd ble brutt uten at jeg var klar over det en gang.

Den andre hunden vår, Luna, virker ekstra forvirret ut idag. hun vimser rundt uten noen tydelige mål, og møter oss med et forvirret blikk. jeg tror hun skjønner like lite som jeg gjør.. jeg har, som henne, problemer med å forstå at Mira er borte. det er under slike tilfeller man skal prøve å observere og lære mer om hunden man har i hus, men jeg klarer det ikke. mine tanker er for innstilt på Mira, og hvor mye jeg ønsker at det siste jeg sa til henne ikke var "flytt deg".

Hunden vår het Mira. Det er Latin for stjerne. På sett og vis har en stjerne sloknet. En stjerne som jeg så gjerne skulle sett en siste gang. Hun skal visstnok ha hatt en rolig slutt, ettersom hun ble bedøvet, for deretter å få den beryktede "sprøyta". Hun hadde levd et langt og stresset liv, så hun fortjente definitivt å sovne inn. måtte hun hvile i fred...

Det var godt å få det ut, men nå må jeg trekke meg litt tilbake og rydde litt i tankene mine.