Traumatisért

Det er få ord som beskriver hvordan jeg har det nå. Jeg har akkurat kommet hjem fra en Kortésje til ære for Dag Einar Sivertsen (les forrige innlegg) og har også fått den tragiske meldingen om at Martin Øpstebø, han som lå med alvorlige skader på sykehus, nå er død.

Si meg: går det ann å få noe trist slengt i fanget her i verden uten at det er smør på flesk? Er virkelig verden så lite omtenksom? "Det er sånn verden er" hadde vel de fleste sagt nå, men det gir jeg nå beine faen i! Selv om verden er slik, så finner jeg det allikevel helt jævla unødvendig at man drukner i dårlige nyheter når det først kommer noen.

Jeg er knust, overveldet, havarert i et hav av tårer. Er det nok? Kan verden vennligst slutte å gi meg dårlige meldinger nå, eller er jeg plutselig blitt det selvsagte målet for all verdens uhygge og jævelskap?

Noe jeg har oppdaget de siste dagene er den lille, eller nesten ikke-eksistérende grensen mellom sorg, sinne og desperasjon. Det er vanskelig å vite hvilken av disse følelsene man skal føle i slik en situasjon eller om man skal unngå å føle noen i det hele tatt.

Hodet mitt er et rot av den typen man vegrer seg over å rydde opp i akkurat nå. Jeg skal prøve å rydde opp, men spørsmålet er om jeg er samme personen når jeg er ferdig.

...for gjennom fellesskap blir det lettere...

Tidlig på onsdag døde en god venn av meg. Han hadde vært på akutten ved sykehuset i stavanger noen timer før han til slutt vandret heden. Bilulykke. En av de mest normale dødsårsakene i verden. Det er noe vi hører om hver dag, men allikevel slår det oss som en titonns hammer når det skjer i egen omgangskrets, midt i trynet, brutalt og hensynsløst. Som om dette sjokkerende dødsfallet ikke var nok, så ligger en annen god venn på sykehuset, med livet som innsats og en stadig lavere odds...

Til tider hater jeg livet mitt, hva som skjer i livet mitt, og hvem det går ut over. De siste dagene har vært av akkurat det slaget. Jeg hadde aldri håpt, aldri forventet at en så god venn skulle omkomme i slik en ulykke, men allikevel skjedde ulykken, og han døde...

Det er nå jeg skal komme med tomme fraser slik som "livet er ikke helt det samme uten" og "ord blir fattige", men hva hjelper det meg? Hva hjelper det mot brutale fakta? Hvordan hjelper det kameraten min som ligger på sykehuset med knust bekken, hjerneblødninger og andre indre skader? Kan ord på noen som helst måte få de avdøde til å stå opp fra de døde igjen? (retorisk spørsmål, ikke kom med referanser fra skrekkfilmer, dette er blodig alvor...)

Jeg har mistet en god venn, og jeg er redd det kanskje kan bli to. Begge ble ofre i en bilulykke ved Eide, Kopervik. Det sto litt om det i Haugesunds Avis(nettutgaven). Det sto at en bilulykke hadde skjedd, og at en 18 år gammel mann var død og at en 17 år gammel mann var livstruende skadet. Det sto ikke noe om Minnestunden som ble holdt ved Bedehuset "Karmel", og heller ikke noe om facebookgruppen på godt over 100 medlemmer. De over 100 stykkene som gråt som følge av denne hendelsen, meg selv blant dem, ble ikke nevnt i det hele tatt, selv om det er slike ting som understreker hvilken tragedie det er at slikt et ungt menneske med hele livet foran seg dør som følge av en bilulykke.

Nå må jeg trekke meg tilbake, be for han som ligger med livet hengende i en hårtynn tråd i intensivavdelingen ved sykehuset i Oslo. Be for at han, mot alle odds, skal komme seg tilbake på beina igjen, og at han skal komme tilbake som den samme personen.

Det er så mange vonde tanker som svirrer rundt omkring i hodet på meg, og jeg hadde ikke holdt det ut om jeg ikke hadde kunne sørget i fellesskap med andre. Det er visstnok slike ting som skal trekke folk mer sammen og føre til et mer omfattende fellesskap, men er det virkelig verdt det når det er snakk om et, muligens to liv som går til spille?

Bare tanken gir meg lyst til å gråte. Igjen.

En følgesvenn mindre på livets vei.

Hunden vår, Mira, døde i dag. Det var riktignok bare et spørsmål om tid før det ukuelige skulle skje, men hvorfor i dag? Hun døde av hjerneslag. 14 år gammel begynte hun å sjangle og sikle ukontrollert, for deretter å bli sendt til dyrlege i full hast. Vi fikk den uønskede meldingen om at dette kunne og ville sannsynligvis bli det siste verset i livet hennes. Utgjort. Hvordan kunne hun forsvinne så tidlig? Jeg hadde vel riktignok ikke noen forhåpninger om at hun skulle leve for evig og alltid... -eller hadde jeg kanskje det?

Det er utrolig hvor frustrerende det er å oppdage etter en ellers god dag på skolen at ditt kjæledyr... Nei, din følgesvenn, som har vært tilstede i 14 av dine 17 år, går dukken... For det var først etter en grei skoledag jeg fikk vite dette. Jeg fikk verken muligheten til å se henne en siste gang eller klappe henne en sist gang før hennes endelikt. Et av mine aller sterkeste bånd ble brutt uten at jeg var klar over det en gang.

Den andre hunden vår, Luna, virker ekstra forvirret ut idag. hun vimser rundt uten noen tydelige mål, og møter oss med et forvirret blikk. jeg tror hun skjønner like lite som jeg gjør.. jeg har, som henne, problemer med å forstå at Mira er borte. det er under slike tilfeller man skal prøve å observere og lære mer om hunden man har i hus, men jeg klarer det ikke. mine tanker er for innstilt på Mira, og hvor mye jeg ønsker at det siste jeg sa til henne ikke var "flytt deg".

Hunden vår het Mira. Det er Latin for stjerne. På sett og vis har en stjerne sloknet. En stjerne som jeg så gjerne skulle sett en siste gang. Hun skal visstnok ha hatt en rolig slutt, ettersom hun ble bedøvet, for deretter å få den beryktede "sprøyta". Hun hadde levd et langt og stresset liv, så hun fortjente definitivt å sovne inn. måtte hun hvile i fred...

Det var godt å få det ut, men nå må jeg trekke meg litt tilbake og rydde litt i tankene mine.