...for gjennom fellesskap blir det lettere...

Tidlig på onsdag døde en god venn av meg. Han hadde vært på akutten ved sykehuset i stavanger noen timer før han til slutt vandret heden. Bilulykke. En av de mest normale dødsårsakene i verden. Det er noe vi hører om hver dag, men allikevel slår det oss som en titonns hammer når det skjer i egen omgangskrets, midt i trynet, brutalt og hensynsløst. Som om dette sjokkerende dødsfallet ikke var nok, så ligger en annen god venn på sykehuset, med livet som innsats og en stadig lavere odds...

Til tider hater jeg livet mitt, hva som skjer i livet mitt, og hvem det går ut over. De siste dagene har vært av akkurat det slaget. Jeg hadde aldri håpt, aldri forventet at en så god venn skulle omkomme i slik en ulykke, men allikevel skjedde ulykken, og han døde...

Det er nå jeg skal komme med tomme fraser slik som "livet er ikke helt det samme uten" og "ord blir fattige", men hva hjelper det meg? Hva hjelper det mot brutale fakta? Hvordan hjelper det kameraten min som ligger på sykehuset med knust bekken, hjerneblødninger og andre indre skader? Kan ord på noen som helst måte få de avdøde til å stå opp fra de døde igjen? (retorisk spørsmål, ikke kom med referanser fra skrekkfilmer, dette er blodig alvor...)

Jeg har mistet en god venn, og jeg er redd det kanskje kan bli to. Begge ble ofre i en bilulykke ved Eide, Kopervik. Det sto litt om det i Haugesunds Avis(nettutgaven). Det sto at en bilulykke hadde skjedd, og at en 18 år gammel mann var død og at en 17 år gammel mann var livstruende skadet. Det sto ikke noe om Minnestunden som ble holdt ved Bedehuset "Karmel", og heller ikke noe om facebookgruppen på godt over 100 medlemmer. De over 100 stykkene som gråt som følge av denne hendelsen, meg selv blant dem, ble ikke nevnt i det hele tatt, selv om det er slike ting som understreker hvilken tragedie det er at slikt et ungt menneske med hele livet foran seg dør som følge av en bilulykke.

Nå må jeg trekke meg tilbake, be for han som ligger med livet hengende i en hårtynn tråd i intensivavdelingen ved sykehuset i Oslo. Be for at han, mot alle odds, skal komme seg tilbake på beina igjen, og at han skal komme tilbake som den samme personen.

Det er så mange vonde tanker som svirrer rundt omkring i hodet på meg, og jeg hadde ikke holdt det ut om jeg ikke hadde kunne sørget i fellesskap med andre. Det er visstnok slike ting som skal trekke folk mer sammen og føre til et mer omfattende fellesskap, men er det virkelig verdt det når det er snakk om et, muligens to liv som går til spille?

Bare tanken gir meg lyst til å gråte. Igjen.