Oh, do so want...

Vi befinner oss midt i kapitalismens helligtid. Det er ennå ikke advent, og julaften er det enda en god stund til, men JULA, den starta et sted i oktober. Ihvertfall kommers-jula. Den jula som forretningsmenn og forretningskvinner(for de finnes nok de også) gnir seg i hendene for. Atter et år og atter en lettlurt flokk med sauer som vel villig vil kjøpe omtrent alt de kommer over for den nette pris av sjela si, pluss moms. I grunn burde jeg egentlig holde kjeft om dette, siden jeg selv er en av de litt lettere malplasserte sauene, som prøver å være rebelsk og skrive om systemet i bloggen min, mens jeg egentlig, i det virkelige livet(ja, jeg lever jeg også), konsumerer som enhver lykkelig borger i ignoranseland bør gjøre.

Kort sagt, merksnodige spissformuleringer og ironi til side: Det nærmer seg jul, men slik som verden oppfører seg nå, skulle vi tro det var kun en dag til selveste julaften. Enkelte steder likner allerede på whoville før grinchen stuper ut fra sitt råtne hi og gjør byen om til et levende helvete(noe som er en ganske stor kontrast, med tanke på at det før denne onde og uforskammende underholdende akten er ethvert barns drøm, med tjue meter lange slikkepinner stående opp fra bakken og gratis pudding. Faen, der begynte jeg igjen...)

La oss sende all denne innestengte aggresjonen til der pepperen gror(Drivhuset til Mamma), mens vi går over et av de mer koselige emnene som innebærer jul(Det er også tilfeldigvis det emnet som tusenvis av forretningsmenn og forretningskvinner (Jeg antar fremdeles at disse finnes) gnir seg i hendene for, ettersom det innebærer forbruk(...og der kom jeg tilbake til den innestengte aggresjonen min igjen(Skal vi putte flere parenteser i andre parenteser, bare for å forvirre leserne?(Å, ja da...)))): presanger/presenter/julegaver/pakker/whatnot.

Med dette nevnt, lurer dere sikkert på hva denne wannabe-rebellen ønsker seg til (h)jul? I år har jeg sett meg ut noe koselig og helt "utvik" som hadde vært digg... sjå nå her:


Zero Punctuation - Press X # 1 t-shirt design @ © SplitReason.com


Unforgotten Realms - Lumber t-shirt design @ © SplitReason.com


Zero Punctuation - Pants t-shirt design @ © SplitReason.com


Unforgotten Realms - Flare t-shirt design @ © SplitReason.com


Zero Punctuation - MUMORPUGER Cardinal t-shirt design @ © SplitReason.com


Zero Punctuation - Assassin t-shirt design @ © SplitReason.com


Zero Punctuation - Waters of Knowledge mug design @ © SplitReason.com

Gøy? GØY!


...Også ønsker jeg meg en WD:elements 640 GB ekstern harddisk...

...Og fred på jord...

EDIT: Ja, det er T-skjorter. Bortsett fra koppen, da.

Gamle historier - en omtale om livsvisdom

I dag har Christoffer vært i "godt voksen-selskap" hos sin bestemor. Hun er i dag blitt enda eldre enn den alderen som hun har holdt, holder, og kommer til å fortsette og holde hemmelig. Det er nok ikke godt å bli gammel. Selskapet er som slike selskap pleier å være. De gamle drar frem bilder av gamle dager og barn og barnebarn, og de som har oldebarn viser bildene sine frem med et ekstra skimmer av stolthet i blikket. Mens denne bildevekslingen foregår, sitter de yngre (ofte barna og barnebarna som vises på bildene) litt omkring og nikker og hmm-er til hvertannet ord de gamle har å si.

Okei, så er det ikke verdens mest kjekke og underholdende ting å være med på, snarere tvert imot, men det har nå sin sjarm å sitte der og høre på historier om hvordan ting var i gamle dager, og hvor utrolig det er at ting har forandret seg så mye på så kort tid. Spesielt gøy er det å høre på historier som min gamle grandonkel Jakob forteller. Onkel Jakob har levd et langt liv, og folk flest som er i forsamlinger der han også er, vet å tie når onkel Jakob reiser seg fra stolen sin, for når han står foran en mindre forsamling etter et måltid, er det historietid. I dag fikk vi høre om hans tiårsdag og en ku som han og mora hans brakte til slaktehuset i Haugesund (ja, det er det som vi nå kaller "gamle slaktehuset"). Selve historien var vel egentlig så tørr og enkel som en historie kan bli, men det som ggjorde den interessant var hvordan en så enkel hendelse ble til en så lang historie, og hvordan onkel Jakob kunne fortelle den uten å få publikum (hovedsaklig meg og søsteren min) til å kjede seg. jeg tror det har noe med den rolige og avslappende fortellerstemmen som onkel Jakob har. Du vet nok hva jeg mener. Det er slik en stemme som man ser for seg på radio, eller som fortellerstemme i en lydbok. En rolig stemme som kan roe ned publikum uten å nødvendigvis få det til å sovne.

Det er artig å høre historier fra "gamle da'r", spesielt når en som man har kjent hele livet forteller dem. eksempler på disse er besteforeldre, foreldre, onkler og tanter, grandonkler og tanter, og generelt folk som har levd en god del år lengre enn deg og har flere ganger mere livserfaring enn deg...

Med ønsker om en fortsatt hyggelig tirsdagskveld, Christoffer Utvik.

Og jo, forresten: hva er egentlig dealen med alle disse 7 hemmelighetene som røpes overalt? Jeg har alltid ment at en hemmelighet er for mye for flere enn en person å holde.

BUGSY MALONE - en innføring i antiklimaksets tilstedeværelse

Det er en god stund siden jeg har skriblet noe ned her. Strengt tatt er min oppdateringsfrekvens så laber og mine blogginnlegg såpasse innholdsrike at jeg igrunn kunne kalle denne bloggen noe annet enn "en gamers fritidsproblemer". Om den het "en gamers tilfeldige og veldig ufrekvente innfall" eller bare "innfall" for den saks skyld, ville det passe meget mye bedre enn det gjør nå.

Uansett - dette er, noe som dere mer oppvakte allerede har oppdaget, nok en post om antiklimakset, dette pussige og ikke så altfor artige fenomenet som faller over oss skuespillere/sangere når vi er ferdige med en halvårsperiode med konserter/forestillinger/whatnot. Jeg kan si følgende om antiklimaks: livet mitt hadde vært mye bedre uten dem. Det er bare synd at for å bli kvitt antiklimakset, må jeg bli kvitt alle disse forestillingene og musikalene jeg er med på. Om du kjenner meg godt nok, vet du nok at musikk og drama er livet mitt. Jeg kan ikke forestille meg et liv der jeg ikke driver med musikk eller drama. Det virker bare for trist til å være sant.

"Vent nå litt" tenker kanskje de som møter meg på en daglig eller ukentlig basis nå. "Har ikke han sagt tidligere at det bare er stress og kav med musikaler og sånt?" Om noen av dere lesere tenker dette, vil jeg svare på følgende måte: jo, det er mye mas med oppsetning av musikal-arrangementer, og til tider kan jeg snakke om det som om det var verdens verste drittjobb, men det er fordi det er en så stor del av livet mitt at jeg ser mer på det som en jobb, et arbeid, en livsmåte, enn bare en fritidsaktivitet. Ja, der sa jeg det. musikaler, musikk og drama er livet mitt. Det er bare pussig at jeg innser det nå, en dag etter den siste fremføringen av musikalen bugsy malone.

Jeg vil ikke gå i detaljer på hvordan noe så banalt som en musikaloppsetning kan påvirke et liv så kraftig. Akkurat det er noe jeg føler er strengt personlig. om du kjenner meg godt nok, kan det være jeg forteller deg det en dag, men ikke i dag.

Jeg tror jeg skal omdøpe denne bloggen, og kanskje skrive litt mer i den. Det er så mye som går resten av verden, inkludert meg, rett forbi. Kanskje en liten bloggeperiode kan rette opp på dette?

Au revoir.