Traumatisért

Det er få ord som beskriver hvordan jeg har det nå. Jeg har akkurat kommet hjem fra en Kortésje til ære for Dag Einar Sivertsen (les forrige innlegg) og har også fått den tragiske meldingen om at Martin Øpstebø, han som lå med alvorlige skader på sykehus, nå er død.

Si meg: går det ann å få noe trist slengt i fanget her i verden uten at det er smør på flesk? Er virkelig verden så lite omtenksom? "Det er sånn verden er" hadde vel de fleste sagt nå, men det gir jeg nå beine faen i! Selv om verden er slik, så finner jeg det allikevel helt jævla unødvendig at man drukner i dårlige nyheter når det først kommer noen.

Jeg er knust, overveldet, havarert i et hav av tårer. Er det nok? Kan verden vennligst slutte å gi meg dårlige meldinger nå, eller er jeg plutselig blitt det selvsagte målet for all verdens uhygge og jævelskap?

Noe jeg har oppdaget de siste dagene er den lille, eller nesten ikke-eksistérende grensen mellom sorg, sinne og desperasjon. Det er vanskelig å vite hvilken av disse følelsene man skal føle i slik en situasjon eller om man skal unngå å føle noen i det hele tatt.

Hodet mitt er et rot av den typen man vegrer seg over å rydde opp i akkurat nå. Jeg skal prøve å rydde opp, men spørsmålet er om jeg er samme personen når jeg er ferdig.