kort om antiklimaks (ut ifra egne erfaringer)

Joda. Så satt man her, etter en vellykka siste konsert med grease-gjengen på Åkra og føler en usedvanlig tomhet innerst inni seg selv... Det at en halvårsperiode med blod,svette, falske tårer/latter, synging, dansing og drama omsider er forbi er på en måte... Ganske urovekkende.. Hva skal jeg nå gjør på hver onsdag fremover? Hvordan i all verden skal jeg opprettholde den sosiale tonen med den kjekke, sosiale, underholdende og usedvanlig originale gjengen fra de forskjellige delene av karmøy? Alt jeg nå sitter igjen med er et unødvendig stort banner med et bilde av meg og den kvinnelige hovedrollen(sandy), en forsikring om at vi kommer til å ha en feiring en eller annen gang i fremtiden,og min ellers kjedelige hverdag... jaja... da har jeg i det minste en ekstra ting å mimre over den dag jeg blir gammel, og forhåpentligvis får jeg en redigert film fra de kjekke medelevene mine på vardafjell, også?? (hint, hint...)

hooode skulder kne og tå...

øøøøh.. er altfor trøtt... sliter med å holde meg våken.. i tillegg har jeg undervisning i flash.. #stønn#.. hva gjør jeg da? jo, gymnastikk! en liten dose bevegelse kan aktivere systemet såpass at kroppen våkner og tankene klargjøres! sååå.... hoode, skulder.....

bilder (enten du vil det eller ei, MUAHAHAHAHA)

Nå er det sannhetens time... bilder skal vises, ansikter skal publiseres og personer skal miste sin mystiske, ukjente figur... forløpelig vil jeg bare legge ut bilder av meg selv(nyt det), og det er uvisst om jeg faktisk vil legge ut bilder av stort annet (bortsett fra bilder av evt. underholdende fritidsproblemer.). So, here goes... første bilde er, så klart, et portrettbilde. med overdrevet mye skygge... jeg forblir visst fremdeles litt mystisk..

Livets glade gutter: dette er omtrent hvordan jeg er

i trøtthetens tåke. anbefales ikke å oppleves.