Hul -

Jeg vet ikke hva som skjer med meg nå for tiden. Det eneste jeg vet at jeg er ikke på noen måte tilfreds. Hvor grådig og selvsentrert det enn høres ut, så er jeg ikke fornøyd med livet mitt, uten at jeg vet hva jeg egentlig mangler. Jeg kjenner enslags indre tomhet, om du har sett/lest den uendelige historien, så er det nesten den følelsen jeg trodde tomheten i filmen(jeg har ikke lest boka) ville kjennes. Jeg føler meg som et skall av et dødt insekt. Såklart, det likner på insektet det var når det enda levde, men inni er det kun tomhet og mugne rester igjen. Jeg har gått rundt ei stund og egentlig ikke gitt noe uttrykk for denne tomheten, men jeg kjenner at den blir større og større. Eller er det jeg som blir mindre? Om jeg kjenner en følelse av tomhet som blir sterkere og sterkere, er det da jeg som blir mindre eller tomheten som blir større?

Jeg har oppnådd noe selvinnsikt de siste ukene. Jeg innså hva jeg gjør og lever for her i livet. Jeg vet ikke om det er unikt på noen måte, for den saks skyld kan det være at alle har det slikt, men jeg har funnet ut følgende: jeg, Christoffer Utvik, er en spørsmålsstiller. Jeg stiller spørsmål fremfor å godta beine fakta. Gjennom hele livet har jeg stilt spørsmål i håp om å bli klokere, men alt jeg har fått av det er et enkelt svar og tre spørsmål til for det første jeg stilte. I likhet med den tomheten jeg føler, er det en stadig voksende ting. jeg lurer på om disse har noen sammenheng i det hele tatt. sannsynligvis ikke. Det er vel like far-fetched som pastafarianernes teori om at global oppvarming skjer på grunn av en akutt mangel på pirater i verden.

Jeg vet ikke hva annet jeg kan si... Er det tomheten som slår til igjen og breer seg utover hjernen min? Er jeg snart helt borte?