Det er en god stund siden jeg har skriblet noe ned her. Strengt tatt er min oppdateringsfrekvens så laber og mine blogginnlegg såpasse innholdsrike at jeg igrunn kunne kalle denne bloggen noe annet enn "en gamers fritidsproblemer". Om den het "en gamers tilfeldige og veldig ufrekvente innfall" eller bare "innfall" for den saks skyld, ville det passe meget mye bedre enn det gjør nå.
Uansett - dette er, noe som dere mer oppvakte allerede har oppdaget, nok en post om antiklimakset, dette pussige og ikke så altfor artige fenomenet som faller over oss skuespillere/sangere når vi er ferdige med en halvårsperiode med konserter/forestillinger/whatnot. Jeg kan si følgende om antiklimaks: livet mitt hadde vært mye bedre uten dem. Det er bare synd at for å bli kvitt antiklimakset, må jeg bli kvitt alle disse forestillingene og musikalene jeg er med på. Om du kjenner meg godt nok, vet du nok at musikk og drama er livet mitt. Jeg kan ikke forestille meg et liv der jeg ikke driver med musikk eller drama. Det virker bare for trist til å være sant.
"Vent nå litt" tenker kanskje de som møter meg på en daglig eller ukentlig basis nå. "Har ikke han sagt tidligere at det bare er stress og kav med musikaler og sånt?" Om noen av dere lesere tenker dette, vil jeg svare på følgende måte: jo, det er mye mas med oppsetning av musikal-arrangementer, og til tider kan jeg snakke om det som om det var verdens verste drittjobb, men det er fordi det er en så stor del av livet mitt at jeg ser mer på det som en jobb, et arbeid, en livsmåte, enn bare en fritidsaktivitet. Ja, der sa jeg det. musikaler, musikk og drama er livet mitt. Det er bare pussig at jeg innser det nå, en dag etter den siste fremføringen av musikalen bugsy malone.
Jeg vil ikke gå i detaljer på hvordan noe så banalt som en musikaloppsetning kan påvirke et liv så kraftig. Akkurat det er noe jeg føler er strengt personlig. om du kjenner meg godt nok, kan det være jeg forteller deg det en dag, men ikke i dag.
Jeg tror jeg skal omdøpe denne bloggen, og kanskje skrive litt mer i den. Det er så mye som går resten av verden, inkludert meg, rett forbi. Kanskje en liten bloggeperiode kan rette opp på dette?
Au revoir.
mandag 17. november 2008
lørdag 9. august 2008
wow...
ADVARSEL:skriveleif kan forekomme (ja, han skriveleif, han skriveleif...)
19:20 den 9. august 2008:
Jeg setter meg i en stol i festiviteten, Haugesund med en pose med ahlgrens biler, en "haribo roulette" og en pose fisherman's friend. Jeg sitter og venter på at Hiromi's sonicb(l)oom skal entre scenen. Jeg sitter på fremste rad, sete nr. 8, og ved min høyre side snakker to "jazz-entusiaster" om hvorfor de sitter i salen. Jeg sitter som sydd fast i setet mitt.. Hiromi og resten av bandet kommer inn på scenen. De bruker en 5-10 sekunder på å gjøre alt klart, før de med sin åpningslåt tar meg med til paradis.
Jeg kødder ikke, det var virkelig så bra at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Foten trampet automatisk den stadig varierende takten og jeg var overbevist: dette er skjeldent bra. Vingummien fra "haribo roulette" holdt kun halvveis ut i første sang og når jeg hadde fått åpnet posen med ahlgrens biler, begynte tyggemusklene å jobbe på spreng. Det var ikke fordi jeg var sulten, nei, tvert imot. Det var profesjonaliteten i musikken og den overhvelmende energien som jeg så i artistene som gjorde at provianten gikk så farlig fort. Et par låter inn i konserten begynner Hiromi på en sololåt. Publikum smiler, ler, klapper og lager lyder man med et onomatopoetikon ville kallt for "gisp". På det heftigste partiet begynner Hiromi å spille en liten del av "humlens flykt" før hun deretter går tilbake til det stadig mer og mer intense hovedpartiet. Jeg setter meg godt til rette mens jeg nyter genialiteten i musikken. Tanker som "dette må være musikkens svar på sex" og "herregud, hvordan klarer hun å spille så jævla bra?" strømmer på, og før jeg aner ordet av det, etter en time og førti minutt, er det slutt..
En halvannen time senere er jeg på bussen, en kebab og en fanta mettere. Drittmusikken på bussen og alle de fulle menneskene har fått dratt meg noenlunde ned på jorda, men jeg sitter fremdeles litt medtatt av de fantastiske 100 minuttene som antageligvis var årets høydepunkt sålangt.
Og ja, jeg har fremdeles mer fisherman's friend igjen, i tilfelle noen lurte...
19:20 den 9. august 2008:
Jeg setter meg i en stol i festiviteten, Haugesund med en pose med ahlgrens biler, en "haribo roulette" og en pose fisherman's friend. Jeg sitter og venter på at Hiromi's sonicb(l)oom skal entre scenen. Jeg sitter på fremste rad, sete nr. 8, og ved min høyre side snakker to "jazz-entusiaster" om hvorfor de sitter i salen. Jeg sitter som sydd fast i setet mitt.. Hiromi og resten av bandet kommer inn på scenen. De bruker en 5-10 sekunder på å gjøre alt klart, før de med sin åpningslåt tar meg med til paradis.
Jeg kødder ikke, det var virkelig så bra at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Foten trampet automatisk den stadig varierende takten og jeg var overbevist: dette er skjeldent bra. Vingummien fra "haribo roulette" holdt kun halvveis ut i første sang og når jeg hadde fått åpnet posen med ahlgrens biler, begynte tyggemusklene å jobbe på spreng. Det var ikke fordi jeg var sulten, nei, tvert imot. Det var profesjonaliteten i musikken og den overhvelmende energien som jeg så i artistene som gjorde at provianten gikk så farlig fort. Et par låter inn i konserten begynner Hiromi på en sololåt. Publikum smiler, ler, klapper og lager lyder man med et onomatopoetikon ville kallt for "gisp". På det heftigste partiet begynner Hiromi å spille en liten del av "humlens flykt" før hun deretter går tilbake til det stadig mer og mer intense hovedpartiet. Jeg setter meg godt til rette mens jeg nyter genialiteten i musikken. Tanker som "dette må være musikkens svar på sex" og "herregud, hvordan klarer hun å spille så jævla bra?" strømmer på, og før jeg aner ordet av det, etter en time og førti minutt, er det slutt..
En halvannen time senere er jeg på bussen, en kebab og en fanta mettere. Drittmusikken på bussen og alle de fulle menneskene har fått dratt meg noenlunde ned på jorda, men jeg sitter fremdeles litt medtatt av de fantastiske 100 minuttene som antageligvis var årets høydepunkt sålangt.
Og ja, jeg har fremdeles mer fisherman's friend igjen, i tilfelle noen lurte...
fredag 1. august 2008
"onkel Christoffers dagbok, vol. 1"
I dag var første gang jeg så min nevø med mine egne øyne. Jepp, det stemmer. Nevø. Jeg er blitt onkel. Vi (meg, mamma, pappa, mormor, Ernst Olav (broren min og nybakt far) og Margrethe ("svigerinne" og nybakt mor))satt i stua i flere timer og så på den lille knotten og med det kom jeg til å tenke på hvor liten han egentlig var, den unge nevøen min. Liten og rolig. vi satt lenge og så på ham når pappa holdt ham og følgte med på hver eneste bevegelse. etter en god stund ble det min "tur" å holde ham. en usikker onkel holdt armene klare og behandlet sin første nevø så forsiktig han klarte.
Eliah heter gutten, og nå er jeg blitt onkel Christoffer.
Eliah heter gutten, og nå er jeg blitt onkel Christoffer.
lørdag 3. mai 2008
Traumatisért
Det er få ord som beskriver hvordan jeg har det nå. Jeg har akkurat kommet hjem fra en Kortésje til ære for Dag Einar Sivertsen (les forrige innlegg) og har også fått den tragiske meldingen om at Martin Øpstebø, han som lå med alvorlige skader på sykehus, nå er død.
Si meg: går det ann å få noe trist slengt i fanget her i verden uten at det er smør på flesk? Er virkelig verden så lite omtenksom? "Det er sånn verden er" hadde vel de fleste sagt nå, men det gir jeg nå beine faen i! Selv om verden er slik, så finner jeg det allikevel helt jævla unødvendig at man drukner i dårlige nyheter når det først kommer noen.
Jeg er knust, overveldet, havarert i et hav av tårer. Er det nok? Kan verden vennligst slutte å gi meg dårlige meldinger nå, eller er jeg plutselig blitt det selvsagte målet for all verdens uhygge og jævelskap?
Noe jeg har oppdaget de siste dagene er den lille, eller nesten ikke-eksistérende grensen mellom sorg, sinne og desperasjon. Det er vanskelig å vite hvilken av disse følelsene man skal føle i slik en situasjon eller om man skal unngå å føle noen i det hele tatt.
Hodet mitt er et rot av den typen man vegrer seg over å rydde opp i akkurat nå. Jeg skal prøve å rydde opp, men spørsmålet er om jeg er samme personen når jeg er ferdig.
Si meg: går det ann å få noe trist slengt i fanget her i verden uten at det er smør på flesk? Er virkelig verden så lite omtenksom? "Det er sånn verden er" hadde vel de fleste sagt nå, men det gir jeg nå beine faen i! Selv om verden er slik, så finner jeg det allikevel helt jævla unødvendig at man drukner i dårlige nyheter når det først kommer noen.
Jeg er knust, overveldet, havarert i et hav av tårer. Er det nok? Kan verden vennligst slutte å gi meg dårlige meldinger nå, eller er jeg plutselig blitt det selvsagte målet for all verdens uhygge og jævelskap?
Noe jeg har oppdaget de siste dagene er den lille, eller nesten ikke-eksistérende grensen mellom sorg, sinne og desperasjon. Det er vanskelig å vite hvilken av disse følelsene man skal føle i slik en situasjon eller om man skal unngå å føle noen i det hele tatt.
Hodet mitt er et rot av den typen man vegrer seg over å rydde opp i akkurat nå. Jeg skal prøve å rydde opp, men spørsmålet er om jeg er samme personen når jeg er ferdig.
fredag 2. mai 2008
...for gjennom fellesskap blir det lettere...
Tidlig på onsdag døde en god venn av meg. Han hadde vært på akutten ved sykehuset i stavanger noen timer før han til slutt vandret heden. Bilulykke. En av de mest normale dødsårsakene i verden. Det er noe vi hører om hver dag, men allikevel slår det oss som en titonns hammer når det skjer i egen omgangskrets, midt i trynet, brutalt og hensynsløst. Som om dette sjokkerende dødsfallet ikke var nok, så ligger en annen god venn på sykehuset, med livet som innsats og en stadig lavere odds...
Til tider hater jeg livet mitt, hva som skjer i livet mitt, og hvem det går ut over. De siste dagene har vært av akkurat det slaget. Jeg hadde aldri håpt, aldri forventet at en så god venn skulle omkomme i slik en ulykke, men allikevel skjedde ulykken, og han døde...
Det er nå jeg skal komme med tomme fraser slik som "livet er ikke helt det samme uten" og "ord blir fattige", men hva hjelper det meg? Hva hjelper det mot brutale fakta? Hvordan hjelper det kameraten min som ligger på sykehuset med knust bekken, hjerneblødninger og andre indre skader? Kan ord på noen som helst måte få de avdøde til å stå opp fra de døde igjen? (retorisk spørsmål, ikke kom med referanser fra skrekkfilmer, dette er blodig alvor...)
Jeg har mistet en god venn, og jeg er redd det kanskje kan bli to. Begge ble ofre i en bilulykke ved Eide, Kopervik. Det sto litt om det i Haugesunds Avis(nettutgaven). Det sto at en bilulykke hadde skjedd, og at en 18 år gammel mann var død og at en 17 år gammel mann var livstruende skadet. Det sto ikke noe om Minnestunden som ble holdt ved Bedehuset "Karmel", og heller ikke noe om facebookgruppen på godt over 100 medlemmer. De over 100 stykkene som gråt som følge av denne hendelsen, meg selv blant dem, ble ikke nevnt i det hele tatt, selv om det er slike ting som understreker hvilken tragedie det er at slikt et ungt menneske med hele livet foran seg dør som følge av en bilulykke.
Nå må jeg trekke meg tilbake, be for han som ligger med livet hengende i en hårtynn tråd i intensivavdelingen ved sykehuset i Oslo. Be for at han, mot alle odds, skal komme seg tilbake på beina igjen, og at han skal komme tilbake som den samme personen.
Det er så mange vonde tanker som svirrer rundt omkring i hodet på meg, og jeg hadde ikke holdt det ut om jeg ikke hadde kunne sørget i fellesskap med andre. Det er visstnok slike ting som skal trekke folk mer sammen og føre til et mer omfattende fellesskap, men er det virkelig verdt det når det er snakk om et, muligens to liv som går til spille?
Bare tanken gir meg lyst til å gråte. Igjen.
Til tider hater jeg livet mitt, hva som skjer i livet mitt, og hvem det går ut over. De siste dagene har vært av akkurat det slaget. Jeg hadde aldri håpt, aldri forventet at en så god venn skulle omkomme i slik en ulykke, men allikevel skjedde ulykken, og han døde...
Det er nå jeg skal komme med tomme fraser slik som "livet er ikke helt det samme uten" og "ord blir fattige", men hva hjelper det meg? Hva hjelper det mot brutale fakta? Hvordan hjelper det kameraten min som ligger på sykehuset med knust bekken, hjerneblødninger og andre indre skader? Kan ord på noen som helst måte få de avdøde til å stå opp fra de døde igjen? (retorisk spørsmål, ikke kom med referanser fra skrekkfilmer, dette er blodig alvor...)
Jeg har mistet en god venn, og jeg er redd det kanskje kan bli to. Begge ble ofre i en bilulykke ved Eide, Kopervik. Det sto litt om det i Haugesunds Avis(nettutgaven). Det sto at en bilulykke hadde skjedd, og at en 18 år gammel mann var død og at en 17 år gammel mann var livstruende skadet. Det sto ikke noe om Minnestunden som ble holdt ved Bedehuset "Karmel", og heller ikke noe om facebookgruppen på godt over 100 medlemmer. De over 100 stykkene som gråt som følge av denne hendelsen, meg selv blant dem, ble ikke nevnt i det hele tatt, selv om det er slike ting som understreker hvilken tragedie det er at slikt et ungt menneske med hele livet foran seg dør som følge av en bilulykke.
Nå må jeg trekke meg tilbake, be for han som ligger med livet hengende i en hårtynn tråd i intensivavdelingen ved sykehuset i Oslo. Be for at han, mot alle odds, skal komme seg tilbake på beina igjen, og at han skal komme tilbake som den samme personen.
Det er så mange vonde tanker som svirrer rundt omkring i hodet på meg, og jeg hadde ikke holdt det ut om jeg ikke hadde kunne sørget i fellesskap med andre. Det er visstnok slike ting som skal trekke folk mer sammen og føre til et mer omfattende fellesskap, men er det virkelig verdt det når det er snakk om et, muligens to liv som går til spille?
Bare tanken gir meg lyst til å gråte. Igjen.
tirsdag 22. april 2008
long time no see (oppvåkning vol. 1)
Det er en god stund siden sist jeg skreiv her, og av alle ting sitter jeg nå og skriver på bloggen min i rommet mitt på et engelsk hotell, med en hel del bekjente og fire tyskere rundt meg. Ettersom kveldens hendelser ikke kan beskrives med stort annet enn en enkel rapport.
Erik planlegger nå å spy på tyskerene for å få de ut av rommet, og samtlige, utenom undertegnende er redde for at kveldens rominspeksjon ikke akkurat går direkte bra pga fire overflødige tyskere og et par for mange glassflasker. Et par mellomfornøyde lærere har akkurat entret rommet, og ser nå ut til å ha stor lyst til å snu og returnere til pubben de mest sannsynligvis har kost seg i tidligere. Tyskerene har nå forsvunnet, og en lettet Erik snakker åpent om hvorvidt "den blå døra" eksisterer, snus og hvorvidt tyskerene er snustyver.Han begynner å spille kjerringa med staven på "iPhone"-en til Andreas. Lærerene begynner tydeligvis å bli lettere lei av den manglende disiplinen og den ikke akkurat intelligente dialogen som blir fritt henslengt i det klamme hotellrommet. De forlater stedet og undertegnede er lei av å rapportere hver enkelthendelse.
Jeg innser nå at dette blogginnlegget er heller lite informativt, uoversiktlig og generelt av en veldig lav standard, men man må jo begynne et sted, right?
...right?
Erik planlegger nå å spy på tyskerene for å få de ut av rommet, og samtlige, utenom undertegnende er redde for at kveldens rominspeksjon ikke akkurat går direkte bra pga fire overflødige tyskere og et par for mange glassflasker. Et par mellomfornøyde lærere har akkurat entret rommet, og ser nå ut til å ha stor lyst til å snu og returnere til pubben de mest sannsynligvis har kost seg i tidligere. Tyskerene har nå forsvunnet, og en lettet Erik snakker åpent om hvorvidt "den blå døra" eksisterer, snus og hvorvidt tyskerene er snustyver.Han begynner å spille kjerringa med staven på "iPhone"-en til Andreas. Lærerene begynner tydeligvis å bli lettere lei av den manglende disiplinen og den ikke akkurat intelligente dialogen som blir fritt henslengt i det klamme hotellrommet. De forlater stedet og undertegnede er lei av å rapportere hver enkelthendelse.
Jeg innser nå at dette blogginnlegget er heller lite informativt, uoversiktlig og generelt av en veldig lav standard, men man må jo begynne et sted, right?
...right?
tirsdag 11. desember 2007
...Vakkert....
link
Vakkert, ikke sant? Det er en sang av min nye favorittartist/komponist: Nobuo Uematsu. Han har skrevet musikken til de fleste final fantasy spillene (min favorittspillserie), og har fått mang en overengasjert overtrøtt gamer til å bli lamslått, forbløffet, rørt og i enkelte tilfeller nær gråten.
Har egentlig ikke noe annet å si som kan virke interressant... Var på julehandel idag, men det var ikke så mye som skjedde... Jobber nå med et prosjekt der jeg spiller inn sanger med en midi-synth og et program som heter qbase. Har ingen forventning om at jeg skal kunne lage noe som er en tiendedel så bra som det Uematsu lager, men men...
... And in case i don't see you later: good afternoon, good evening and good night.
Vakkert, ikke sant? Det er en sang av min nye favorittartist/komponist: Nobuo Uematsu. Han har skrevet musikken til de fleste final fantasy spillene (min favorittspillserie), og har fått mang en overengasjert overtrøtt gamer til å bli lamslått, forbløffet, rørt og i enkelte tilfeller nær gråten.
Har egentlig ikke noe annet å si som kan virke interressant... Var på julehandel idag, men det var ikke så mye som skjedde... Jobber nå med et prosjekt der jeg spiller inn sanger med en midi-synth og et program som heter qbase. Har ingen forventning om at jeg skal kunne lage noe som er en tiendedel så bra som det Uematsu lager, men men...
... And in case i don't see you later: good afternoon, good evening and good night.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
